Denne sommeren møtte jeg en uvanlig pen sykkel en kveld i München. Lekkerbiskenen viste seg å være en Winora SIR.

Hvit i lakken, tre gir i baknavet, dynamolykt, klassisk kjedekasse og selvsagt gode skjermer samt et bagasjebrett.

Kort sagt: Alt som trengs for å ferdes ubekymret rundt i byen.

Eieren, Marcus, hadde kjøpt den for bare noen timer siden.

Var han fornøyd med at en ukjent fyr plutselig kommer bort og er over seg av begeistring? Selvsagt. Men for meg handlet det ikke bare om at dette er en strålende enkel og rimelig sykkel som kombinerer både nytteverdi og estetikk.

Det var noe mer. Det var omtrent som om jeg hadde sett den før.

Et par uker senere stoppet jeg opp foran noen parkerte sykler på Nordkoster, en svensk, bilfri øy utenfor Strömstad. Dette var to DBS og én Crescent. De var strøkne, men kanskje tretti år gamle. Og noe demret.

Jeg innså kjapt hvilken epoke Winora SIR lener seg på. Det er en epoke som allerede er tilbake i motbildet i klesbransjen: Det famøse 80-tallet.

Hvite seter, hvite styregrep, blå rammer. Dynamolykter, bagasjebrett, kjedekasser og fine skjermer. Sett opp mot dagens sykler kan dette virke gammeldags. Men det handler ikke bare om nostalgi.

Det handler om en type sykler som ble dyrket fram før hele sykkelbransjen ble revet med i dragsuget etter konkurransesyklistene. Før sykkel ble synonymt med trening og friskuseri.

I dag betraktes dette av mange som “retrosykler”. Det er et helt underordnet poeng.

Hovedpoenget er at noen fortsatt tar på seg å lage pene, enkle og pålitelige sykler for det mange av oss trenger aller mest: Å komme seg fra A til B med litt bagasje på lasset, på enkleste og smarteste vis.

Jeg skulle gjerne sett denne i norske butikker. Men der er den foreløpig ikke.

Posted by transportsykkel

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *